|
Forfatter Ove Ansteinsson (1884.1992) «Hansen» hadde premiere på Centralteatret i Oslo i 1928. Skuespillet var annonsert som en spøk i tre akter, og det ble godt mottatt av publikum. Magnus Falkbergets turnèteater satte også opp stykket og framførte det mange steder i landet.Den Svenske teaterforeningens turnèteater hadde på samme tid stykket som gjenstespill og ga det tittelen:» Den nye forvaltaren». Også i Sverige ble stykket godt mottatt. i 1948 spilte teatergruppa i Romedal Bondeungdomslag «Hansen» på Herredsvang. Iscenesetter og instruktør var forfatterens kone Eli Ansteinsson. Stykket ble først vist i Kvennstugua i 2002. I «Hansen» er det Vidar Sandbecks viser som er brukt. Bjørn Amundrud hadde et tett samarbeid med Vidar Sandbeck og uttaler i programmet fra 2002: «Ove Ansteinsson og Vidar Sandbeck utfyller hverandre godt i denne sammenhengen. Skuespillet «Hansen» blir mer tidløst med visene, rollefigurene kommer tydeligere fram, og forestillingen som helhet får mer liv og varme.» Komediens hovedpersoner er tre aldrende frøkner Kruge, en herlig bukett gamlejomfruer som er grodd opp på sin families gamle gods. Komedien begynner der Hansen kommer til gårds som deres bestyrer for å reise det gamle forfalne gods på føttene. Hansen kommer som et uvær inn i de gamle jomfruers tanke- og følelsesliv og hvor bitterheten over å være snytt for kjærligheten og gjenglemt av livet har tørket inn alle andre interesser enn interessen for familien Kruges gamle glans og storhet. Hansen er ikke det spor lei av bare å være Hansen, og det er kar som kan temme gamle stagamper. Det er ikke gått mange ukene før livet på den gamle gård ved hjelp av telefon og elektrisitet er satt i kontakt med livet omkring, til tross for jomfruenes elergiske motstand.
|
